Begrepet miljøkriminalitet omfatter et bredt spekter av lovbrudd, men er i den aktuelle rapporten fra Økokrim begrenset til å omhandle trusler mot naturen. Eksempler er forurensing, avfallskriminalitet, handel med truede arter og ulovlig hogst. Konsekvensene er både skade på – eller tap av natur og også tapte inntekter til staten. Ofte har kriminaliteten også konkurransevridende effekt.
Rapporten presenterer tre hovedutfordringer som er felles for mye av miljøkriminaliteten i Norge.
Rapporten peker også på hvordan klimaendringer og stormaktspolitikk virker inn, gjennom press på naturressursene og risiko for sabotasje.
Oppfølging av miljøkriminalitet er ressurskrevende og krever kompetanse og prioritering. Beskyttelse av miljøet reguleres av mange ulike lover, som igjen følges opp av ulike tilsynsmyndigheter. Dette svekker muligheten til å se helheten i kriminaliteten, og til å rette treffsikre tiltak.
Næringslivet kan spille en viktig rolle i forebygging og bekjempelse av miljøkriminalitet. Spesielt næringer innen havbruk, fiskeri, avfall og transport er trukket frem som relevante, fordi de kan ha informasjon som kan styrke politiets etterretning, og bidra til tidlig varsling av ulovlige forhold.
Revisor bør være oppmerksom på risikoen for miljøkriminalitet, kanskje spesielt fordi det gjerne skjer innenfor rammene av legal virksomhet. Dette er dessuten misligheter som kan føre til bøter, tap av rettigheter til drift, og som kan være ledd i hvitvasking. Revisor bør se disse forholdene i sammenheng med etterlevelse av ISA 250 (pdf), men også ISA 315 Identifisering og vurdering av risikoene for vesentlig feilinformasjon er relevant.